Rèveour

Da var det en stund siden jeg skrev noe på denne bloggen, har hatt sykt lite tid å avse til denne. Men av en eller annen grunn så har visse mennesker mast på meg om å fortsette med denne bloggen (hei Sara!(h)). Har vel egentlig lite å skrive for denne gang, men er for tiden mye inne på en debatt side, hvor vi er for det meste ungdommer. Stikk gjerne innom og diskuter med meg og andre.

www.ungdebatt.no

Og i krig, ville kvinnene briljere. De ville skape fred over alt, og de ville hjelpe alle fattige i alle andre land. Siden, kan du nevne en kvinne som har startet en krig? Ikke det? Nei, tenkte meg det ja. For det er bare oss uhyggelige og brutale menn som starter og utfører krig. Det er bare menn, som går ut og dør og dreper. Og det er bare menn som starter det, menn som løsner det første skudd i konfliktene. Nei, slikt kan vi ikke ha noe av! Så det er vel bare med all rett, at vi menn forsvinner. Så kvinnene kan leve i paradis, for en generasjon, eller så. Så forsvinner menneskeheten, men er ikke det bare greit da? At vi mennesker bare forsvinner, da ender all krig og sult. Og da får vår kjære Tellus, være i fred.

Meg, hvem er jeg? Jeg har vel snakket om litt annet enn akkurat meg, og etter å ha lest andre blogger, har jeg fått følelsen at de forteller litt mer om seg selv enn det jeg gjør, så la meg da fortelle litt om... meg;
Bostedet er Oslo, hvor jeg har to hustander, altså skilte foreldre. Jeg er en gutt på 16 år, og går på VGS studiespesialiserende, allmenn for å si det på gamle måten! Jeg er ikke akkurat noe skolelys, jeg er smartere en gjennomsnittet, men klarer aldri å sette meg ned for å pugge steinformasjoner eller stil perioder i filmhistorien. Ellers er jeg egentlig en aktiv gutt, jeg har holdt på med utallige idrettsgrener, og holder noen få aktivt. Taekwondo, som er en type kampsport, var noe jeg holdt med en god stund, jeg vant til og med et par medaljer. Men det stoppet fort da ankelen fikk en stygg brist, og det bar hinkende til legevakta. Fotball har jeg jo også holdt på med, det kom vel med at jeg er gutt, kjenner faktisk få gutter som aldri har hørt til en fotballklubb. Men uansett, det er en sport som sluttet tidlig, grunnet liten interesse faktisk. Men noe annet som jeg holder på aktivt, er den elskede sporten Parkour, eller også kjent som Free Running Free Running baserer seg mer rundt triks, det jeg driver med er Parkour). Da du løper fritt, uten grenser og gjør akkurat det du vil, så lenge det er innenfor rammene av loven (jah, liksom!). Jeg prøver å trene og holde meg form til jeg blir innkalt i militæret, har jo som mål å bli skarpskytter (noe som aldri kommer til å skje...).
Jeg er vel også litt kunstnerisk av meg (vennene mine sier at jeg kan alt), jeg var jo nylig skuespiller på revy, og vi fikk strålende kritikk. Mine drama venner fra Katta trodde at jeg og de andre skuespillerne gikk på drama linje på Berg, noe som ikke finnes selvfølgelig. Men jeg også en aktiv skriver, har skrevet et par noveller (holder på med roman), samt leserinnlegg his Aftenposten. Dans er også noe jeg holdt på med aktivt før, men nå har jeg ikke tid til å ta turen til dansestudioene, så jeg trener hjemme, mens jeg ser på Youtube klipp. Musikk har alltid vært en del av livet mitt, og nylig har gitar kommet inn i det. Før har jeg spilt både bass og trommer, men aldri vært noe særlig flink. Noe som jeg er flink i derimot, som har overasket nye venner og lite kjent folk, er mine evner til å spille Saksofon (se link til dere som ikke vet hva det er, dessuten er min saksofon platina farget). Har spilt konserter i Amsterdam (ikke alene riktignok, men med storband), hvor jeg også måtte spille solo, og jeg hater å spille solo. Det er ikke det at jeg er dårlig i soloer, jeg er nok det du vil kalle "helt grei", men jeg har vel det som heter presentasjons angst, hørt om det før?
Mine fremtidsplaner er å få en stilling i militæret hvor jeg får reise utenlands, da helst Afghanistan. Tjene landet et par år, og se verden for det den er, og ikke bare gjennom bilder og film fra Gaza eller Irak. Fotografi er også noe som interesserer meg, og håpet er å få dra til et av opprørs leirene, og ta bilder og skrive reportasje. Utdanningen får vente til etterpå, når jeg er eldre og har litt mer penger til å gå på universitet for. Jeg har lyst til å sysselsette meg som Psykolog, når tiden er moden, eller frilanse som utenlands reporter. Jeg er ikke helt den personen som liker å sitte stille, eller jobbe som en kjedelig papirarbeider, jeg liker å gjøre noe som betyr noe.
Vel, det er vel ikke så mye mer å si om meg, kanskje det kommer litt senere? Håper dere har fått litt innsikt om hvordan jeg er, og at dere ikke synes at jeg er en altfor kjedelig person, eller hva?

Da sett jeg foran skrivebordet, og skrev film analyse som skulle leveres neste dag, til første økt klokka 8 om morran. Jeg hadde ikke lenge før kommet litt daltene hjem, søvnmangel blandet med hangover, og akkurat da husket den pokkers analysen. Jeg klarte mirakuløst å navigere meg til kaffetrakteren, finne frem kaffe pulveret, koke opp vann og lage en fin, fin kopp med kaffe (som forøvrig smakte vondt), før jeg satte meg foran skrivebordet og tryllet frem pen og papir. Jeg fisket frem notatene samt en oversikt over analysemåter, "Total Recall!" leste jeg fra notatene som var skriblet i noe som ved første øyekast så ut som hieroglyfer på papiret.
Etter et par sipp fra kaffen, og sjekk på internett kom minnene om filmen vagt tilbake, og hieroglyfene lignet mer på de kjære norske ordene som vi så godt kjenner til (blandet med litt engelsk her og der). Jeg startet å skrive ned på papiret, langet ut om film regissøren og skuespillerne, før jeg beskrev den kunstneriske måten vinkling og bildekomposisjon skapte et virkemiddel som fanget syneren i de riktige øyeblikkene (husk å pust når det er komma, ved eventuell oksygenmangel fraskriver jeg meg ansvar ved lesing av disse setningene). Og etterpå hedret jeg skuespillerne for deres bidrag til kunsten, og gode utførelse av rollen. Jeg må ærlig si, hvis dere ikke har sett filmen, så gjør ikke det noe for å si det sånn. Hovedpersonen er Arnold Schwarzenegger (må bare si at du har et problem når hver gang noen skal skrive etternavnet ditt, må personen stikke innom internett for å finne ut hvordan det staves) og i de groteske scenene som utspiler seg på lerretet, får han deg til å le samtidig som du løper til toalettet for å gulpe opp lunsjen du spiste i fritimen.
Jeg drakk fort opp den kaffe koppen, og kjente at øyelokkene ikke veide like mye som Erna Solberg lenger, men en kaffe kopp til trengtes fort. Og snakker om fort, så kjente jeg at det var noe annet enn søvn og hvile som kalte akkurat i det øyeblikket. Etter at jeg hadde slått lens (og hvorfor det heter å slå lens tror jeg ingen vet lenger), fant jeg fram til kaffetrakteren igjen, og gikk gjennom samme prosedyre som sist. Etter en del sjonglering med kaffepulver og vannkoker fikk jeg til slutt enda en kopp med kaffe (som fortsatt smaker verre enn kamelhårene til min bror sin dressfrakk(ja, den er av kamelhår)), og så var det tilbake til skrivingen. Denne gangen utbredde jeg om hvor genialt plottet i historien var, og hvor gjennomført det var, for det var virkelig et genialt plot som utspilte seg gjennom filmen. Men en stor slurk av kaffen fikk magen min til å knyte seg, og jeg kjente at hangoveren utspilte Bachs skjebnesymfoni oppe i hodet mitt, med bongotrommer. Jeg begikk meg til medisinskapet, som for øvrig var låst, men heldigvis lå nøkkelen i låsen, så det problemet løste jeg fort.
Etter å ha spist et par paracet, vralter jeg tilbake til skrivebordet og griper etter kaffen. Men før jeg rekker frem med hånden, snubler jeg i mor sitt gulvteppe som er nydelig importert fra Kina, lagd av prima barnearbeidere. Jeg faller som om jeg var med i en dårlig amerikansk komedie, presterer å slå nesen i bordkanten og rive med meg en lampe før jeg endelig slår hodet rolig mot det laminerte bjørkegulvet. Etter å ligge stille en stund, og felt et par tårer over smerten som jog gjennom nesen, for så å finne veien mot hodet, hvor de slo enda hardere på bongotrommene. Til slutt klarte jeg å bite tennene sammen og dra meg opp til stolen, for så og ta en kort puste pause før jeg igjen tok pennen i min hånd. Men da jeg lente meg over film analysen min, klarte jeg ikke å resonere frem til hvorfor det var en brun væske over hele stilen min, som for øvrig var på fire sider. Da jeg så den veltede kaffe koppen, kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å segne om stolen, lettere irritert, men dagens uflaks var ikke over enda. For da jeg la all vekten på bakparten av stolen, husket jeg akkurat da hvorfor mor hadde satt stolen i hjørnet, rett før bakbeina på stolen brakk, og jeg slo hodet nok en gang på det fine laminerte gulvet til mor. Det var da jag fant ut, jeg trenger en blogg.